Eh, det er noe føkk med domenet mitt, så nå kan man egentlig si at bloggen er borte. Sånn har det vært i snart 48 timer nå. Ikke sånn borte på ekte forever, for den ER fortsatt på Internett, men den har ingen domene. Eller, jo, jeg har fortsatt domenet – men domenet er ikke linket til selve bloggen. Og det er ikke noe å gjøre med akkurat nå. Komplisert historie. Altså, kort og greit: ingen kommer inn på bloggen min.

.

Bortsett fra meg.

.

Og Jonas.

.

Siden det er han som hoster bloggen min, og da har han alleverdens med muligheter til å kødde seg inn på den.

.

Men han driter sikkert i bloggen anyways lol.

Det er fett nok det, det at det kun er meg (og i teorien Jonas) som KAN lese den – i og med at jeg i hovedsak kun blogger for meg selv. I det siste har det derimot også vært litt gøy for meg å tenke på at jeg faktisk synes det var GØY å dele mine tanker og shait med andre. Ikke minst å få respons, selv om jeg hater å innrømme det. Så på en annen måte er det litt rart å tenke på at bloggen er gone fra offentligheten.

I dag tidligere diskuterte jeg med en kær og sa at dette kanskje var en passende tid å SLUTTE å blogge. Jeg mener… Hadde ikke dette bare vært den MEST AWESOME måten å slutte å blogge på? Bare forsvinne, liksom. Som en superhelt. Når folk minst aner det. Bare poff-gone.

MJAAAAAAAAAaaa, sa han først. Etter et par sekunder fortsatte han med å si:

Hva faen skal du da finne på hvis du ikke skal blogge?

Han har så jævlig rett.

Hva faen skal jeg finne på om jeg skal slutte å blogge? Spille enda mer spill? GJØRE SKOLEARBEID?

Ikke faen.
Spilling gjør jeg nok av. Skolearbeid…….. er boring.

Jeg trenger ikke å slutte på ekte, da. Har jo mange dager til på å tenke på dette (hvis det i det hele tatt går an å redde domenet mitt). Kan jo blogge litt for meg selv samtidig som jeg venter. Den dagen domenet er tilbake kan jeg heller vurdere om jeg faktisk savnet å ha bloggen public eller ikke.

Vi får se.

Like

Unlike