Vel, da er jeg vel en NØRD i følge flertallet. Hahahah.

I dag hadde jeg skikkelig fritids og begynte å kikke tilbake på gamle innlegg. Gikk et år tilbake, og jeg må si at jeg sannelig savner å SKRIVE. Jeg pleide jo å skrive om ting jeg ble skikkelig sinna over, blant annet. Hvordan det gikk med meg, hva jeg drev på med. Hva jeg følte. Nå whiner jeg bare til Twitter, og det er egentlig ikke like koolt. Det blir altfor kort.

Så, skal vi se. Jeg har vel egentlig ikke skrevet noe særlig om hvordan det går med meg i det siste. Grunnene til dette er ganske forskjellige. For det første var det mange som bryr seg litt for mye om hva jeg gjør eller ikke gjør (men sånn er det å ha en offentlig dagbok!), og for det andre var jeg i en ganske sårbar situasjon. Om en person slang litt med leppa kunne jeg lett ha blitt knust. Jeg ville beskytte meg selv.

Jeg vil prøve å skrive mer her igjen, slik som jeg pleide før. Jeg prøver å ta tilbake ting jeg syntes var gøy å gjøre, blant annet å skrive. Jeg hadde så mye skriveglede!  Jeg kan gi det et forsøk nå med en gang.

Mye har skjedd siden begynnelsen av september. De av dere som har fulgt godt med vet hva det er snakk om. Dere andre… Vel, dere får vel aldri vite. Jeg har slettet utrolig mange blogginnlegg, så det hjelper ikke å bla tilbake heller. Ikke fordi jeg ikke mener det jeg skrev, men fordi det rett og slett ble for tungt og belastende for meg å ha. Det føltes som om jeg ble minnet på om et nederlag hver eneste gang jeg så det jeg hadde skrevet.

Jeg ser ikke lenger på det som et nederlag, men derimot som en del av livet. Jeg har lagret ALLE kommentarer og eposter jeg fikk i den perioden, og selv om det er rart for meg å si – så må jeg nesten si tusen takk til alle som skrev til meg i den perioden. Enten det bare var en liten kommentar eller en kjeeempelang mail. Uansett om du var en bekjent eller ukjent. Takk for at du brydde deg når jeg var på mitt verste. Jeg vil spesielt takke Nissejenta fordi… vel, hun var ikke så forsiktig med meg. Var streng og sa jeg måtte komme meg opp. Ikke høre på de tøysete følesene jeg hadde. Hun turte å tøyse med det alle andre så på som tabu. Sette ord på det som var vondt på en måte som gjorde at jeg ikke kunne gjøre annet enn å le. Det føltes godt! Jeg vil også takke Ingvild for at hun hadde tid til å lytte og forståelse – selv om jeg vet jeg i største grad skuffet henne på mange måter. Mamma fordi hun har gjort ALT for meg. Pappa fordi han nektet å se meg gi opp. Mine søsken fordi de har vist meg så mye kjærlighet. Jeg kunne ha fortsatt i en EVIGHET, men regner heller med at dere alle vet hvem dere er.

I begynnelsen var jeg helt overbevist om at INGEN i verden hadde følt det slik som meg, for situasjonen min var så sær at det ikke kunne ha vært mulig uansett hva. Der tok jeg jammen meg feil. Jeg hadde aldri trodd at det var SÅ mange mennesker som kunne relatere seg til det jeg opplevde. Da jeg endelig klarte å åpne meg og forklare hva som hadde hendt strømmet det på med meldinger og telefoner. Ikke fra mennesker som hadde opplevd det samme, men mennesker som hadde følt det samme. For uansett hva så er følelsen, tapet, det samme.

Den følelsen er liksom noe man hører om hver forbanna dag, men som man ikke forstår før man selv opplever det. Merkelig?

Det er lenge siden nå. Kanskje det ikke ser sånn ut når man ser på kalenderen, men for meg føles det som en evighet siden. En vond drøm, kanskje.

Jeg er ikke lenger sint, skuffet eller lei meg. Jeg er heller mer glad for at det skjedde, for nå som jeg ser ting i et annet perspektiv var ikke ting så fantastiske som jeg hadde trodd. Man lever i en slags boble. Man er klar over at det finnes en verden utenfor bobla, men man kan ikke se den verden klart før bobla har sprukket. Man må UT av bobla for å kunne se nærmere på verden utenfor. Det er nesten sånn som med HDTV og meg. Jeg syntes først HDTV bare var noe oppskrytt. Jeg var jo dritfornøyd med den skiten vi hadde. Ingenting er bedre enn den jeg har, jeg er fornøyd, takk.  Men når jeg først fikk oppleve en HDTV… vel, da var det ingen vei tilbake. Kunne ikke forstå hvorfor jeg ikke hadde fått meg HDTV tidligere, haha.

Nå for tiden har jeg det veldig, veldig bra. Det er fortsatt ting jeg må ordne når det gjelder leilighet (egentlig, jeg har vel ikke startet med å flytte ut i det hele tatt?), men jeg tror det kommer til å gå ganske fint. Jeg har mange som stiller opp, så om ting skulle fare til helvete har jeg alltid noen som kan hjelpe!

Er det forresten noen som er flinke i Flash og som har litt lite å gjøre? PLIS ta kontakt?

Like

Unlike